Kapteinen på MS «Bergensfjord» tok ingen sjanser og snudde umiddelbart da en åtteåring ble bitt eller stukket av et krypdyr om bord.
Hendelsen skjedde like etter avgang fra Hirtshals tirsdag.

Flere øyevitner som oppholdt seg i kafeteriaen på dekk sju mente det måtte være snakk om en skorpion. Området ble sperret av, og etter å ha sluppet av gutten og hans familie i Danmark, reiste ferja mot Norge igjen. Skadedyrbekjemper Tommy Bless i Anticimex fikk oppdraget med å sjekke i alle kriker og kroker da skipet omsider ankom Langesund. Han har sett det meste av krypdyr, og er ikke overbevist om at synderen i dette tilfellet er en skorpion.

– Når vi for eksempel kommer til noen som sier de har sett en rotte, så er den som regel halvannen meter lang hver gang. Det er ikke godt å bestemme art eller størrelse på ting når man skvetter, sier Bless.

Tirsdag ettermiddag gikk han i gang med å finkjemme kafeteriaen.

Han arbeider i mørket, med lommelykt, siden de fleste krypdyr er nattaktive. Men det plager ham ikke.

– Man kan ikke være redd for krypdyr i denne jobben. Åtteåringen fikk for øvrig en rask sjekk på dansk sykehus, og har det bra.

– Han har hele tiden vært ved godt mot, og det er ingen fare med ham. Men jeg har forståelse for at det har vært en fortumlende opplevelse, sier linjedirektør Rickard Ternblom i Fjord Line.

Superspeed 1 transporterer like mye gods inn og ut av Kristiansand som det gjøres via kontainerterminalen.
KRISTIANSAND HAVN: – Det er nesten likevekt. 46.000 kontainere fraktes over kontainerterminalen og 46.000 i ferjeterminalen. Jeg kaller Superspeed 1 for en trafikkmaskin, sier Thomas Granfeldt, assisterende havnedirektør i Kristiansand havn. I løpet av et år er det mellom 40.000 og 45.000 vogntog som kommer til Kristiansand eller reiser fra byen med Superspeed, ifølge Granfeldt. Granfeldt har tatt frem kalkulatoren og gjør noen regnestykker for Kristiansand Avis. – Tar du alle disse vogntogene og setter etter hverandre så får du 810 kilometer med sammenhengende kø. Distansen er like lang som fra Kristiansand til Trondheim. Alle disse vogntogene fraktes med Superspeed, sier Granfeldt.

Møbler og avfall

Kontainerne som kommer til Kristiansand med Superspeed er for det meste fylt med ferdigvarer som skal ut til befolkningstette områder. Varer som ikke produseres i Norge.

– Importvarene til Kristiansand er i hovedsak møbler og blomster. Eksportvarene er fisk, papir og trevarer. En stor del av eksporten består også av avfall som skal resirkuleres til varme i Europa. Brukte tv-apparater, komfyrer og vaskemaskiner, opplyser John Juul Nielsen, fraktdirektør i Color Line.

Juul Nielsen anslår at godstrafikken står for 20 prosent av inntektene til Superspeed, mens frakt av passasjerer er 80 prosent av inntektene.

– LIKEVEKT: Etter at Superspeed ble satt i trafikk fraktes det stadig mer gods via Kristiansand Havn. Superspeed frakter like mange kontainere ut og inn av Kristiansand, som det gjøres via kontainerterminalen.

Oslo-Gøteborg-Fredrikshavn Den raskeste veien med til Danmark. Cruise til LEGOLAND Spar 20% når du bestiller overnatting

Ekslusivt tilbud! 20% rabatt på overnatting! Bestill her!

Oslo-København Opplev fantastiske København Cruise til København hele året Nye og moderne skip

Tilbud! Pris fra 216,- per person Bestill her!

Explorer Steakhouse Valuta for pengene: Priser med kuling i kastene. Pearl Seaways DFDS Oslo – København.

I munter feriestemning haster andre passasjerer forbi. Haster for å sikre seg et bord i en av båtens fire restauranter. Haster for å fylle opp kvoten i tilfelle Pearl Seaways mot formodning skulle gå tom for Bailey’s. Så langt som forventet, og alt ligger til rette for en behagelig overfart.

Likevel hviler det mørke skyer over horisonten når vi med forventning i steget rusler mot biffrestauranten Explorer. For her venter et kulinarisk ruskevær som gjør selv en gammel sjøulk ustø.

«Vi har tatt oss umaken med å finne et stykke kjøtt i verdensklasse», lover en ikke navngitt Chef de Cuisine på menyen. Han følger frimodig opp med «..du finner det ikke mer utsøkt.» Menyen består av fire forretter, biffer fra ulike deler av dyret, en obligatorisk fiskerett, et knippe desserter og to «spesialiteter.» Etter å ha blitt dirigert til bordet i en stil som bringer minner om vestlandske ferjebillettører får vi følelsen av at det hele haster litt. Vi bestemmer oss derfor fort for en okse carpaccio, en snackkurv, og de to spesialiteter. Jeg nøyer meg med ostetallerken mens fruen, mot bedre vitende, bestiller fire slags «hjemmelaget» iskrem. Det hastet nok ikke likevel, for ikke ulikt sin vestnorske åndsfrende blir vår danske servitør borte så snart vi alle er stuet inn etter et system som de nok best forstår selv.

Fruens snackkurv består av en tallerken med friterte scampi, friterte løkringer og friterte ostepoppers. Alt ferdig frossent fra en pose. Og kjemisk fritt for kurv. At man må lyge på seg en kurv for at det i det hele tatt skal kjennes gangbart gir et innblikk i rettens vanskelighetsgrad. Min oksecarpaccio serveres med ruccula, uten at stilkene er knekket av, fire hele rå cherrytomater, tørket kapers og revet parmesan. Så langt altså to forretter som ikke engang krever kniv, langt mindre en kokk. Ingen «kokkelering» har funnet sted. Det kan godt tenkes at de tynne skivene av rå oksefilet er utsøkte, men etter en overmoden cherrytomat er det vanskelig å motivere seg til flere biter rått kjøtt. Jeg gjorde en restaurantanmelders mytteri og lot maten ligge igjen. Hadde det kommet til det, hadde jeg nok valgt å gå planken.

Kveldens høydepunkt var en servitør som tok seg tid til å spørre om vi ville ha sitron til vannet. Og to bakte poteter som ikke var ødelagt. Ingen av delene alene en bragd som umiddelbart utløser en medalje for tapperhet på sjøen. Derimot var det ikke langt mellom skuffelsene. På menyen sin anbefaler kjøkkensjefen at vi bestiller kjøttet medium da det gir den saftigste og møreste biffen. Det har han nok rett i, det hadde vært på sin plass om kokkene var i stand til å gjenskape en medium biff. Både min t-bone og fruens rib-eye var svært ujevnt stekt.

De hjemmelagde iskremene smakte til forveksling likt Tress fra Diplom is. På direkte spørsmål om isens opprinnelse kunne servitøren fortelle at dersom det står hjemmelaget i menyen så «er de nok laget ombord» og videre at de således åpenbart hadde en ismaskin på kjøkkenet. Var iskremen laget om bord er det vanskelig å forstå hvorfor. Når de i tillegg ble servert med noe som minnet om tyttebærsyltetøy ble det hele en brå påminnelse om at hjemmelaget slett ikke er ensbetydende med velsmakende. Det er helt avhengig av hvem du er hjemme hos.

Når mine fire oster ble servert med en halv pakke Mariekjeks var det bare å ta på redningsvest og be om regningen.

Med en pris som ligger over Big Horn og andre folkelige biffrestauranter i Oslo er det vanskelig å rettferdiggjøre denne forestillingen. Rundt tusen danske kroner for et måltid som ikke engang involverte en kokk, må finne seg i krass kritikk. Karakteren reddes kun av dette segmentets lave ambisjonsnivå og våre dertil enkle forventninger. Nå vil jeg nødig oppfattes som en matsnobb, som rynker på nesen dersom det ikke er russisk kaviar og trøffel på menyen. Gi meg en deilig folkelig restaurant, med gode råvarer og ærlig håndverk, det er en opplevelse som knapt kan beskrives. Dessverre er disse perlene like sjeldne som en trøffel. Like utrydningstruet som støren.